Blir husket for helsereformen – og Snåsamannen

Bjarne Håkon Hanssens avgang som helseminister ryster i dag Helse-Norge og reiser også spørsmålet om helseministerjobben er for krevende. Hanssen er vikaren som kom inn da hans forgjenger Sylvia Brustad ble for sliten etter mas om pasienthotell og sykehusøkonomi, og varte et drøyt år i jobben.

At det dermed er Trond Giske som av enkelte blir foreslått som etterfølger er kanskje ikke overraskende - mannen valgforsker Frank Aarebrot mener er ferdig med kulturministerjobben til lunsj. Arvtakeren bør uansett være en med enorm arbeidskapasitet, og kanskje bør man stille seg spørsmålet ved om departementet er for stort og tungt for en statsråd. Jobben kan minne om det amerikanerne kaller en «widowmaker». Det virker rett og slett som jobben som helsesjef ikke er bra for helsa.

Når man skal oppsummere Hanssens drøye helseår er det helt umulig å komme utenom samhandlingsreformen som har som målsetning å ordne bedre samarbeid mellom helseleddene og gjøre det lønnsomt å forebygge sykdommer. Til en så omfattende helsereform å være har den egentlig fått overraskende lite kritikk – den fremste innvendingen fra opposisjonen syntes å være tidspunktet den ble lagt frem for Stortinget på – rett før sommerferien. Da ble den kalt en valgkampreform.

Og akkurat valget er interessant, for det virker usannsynlig at Hanssen eller andre i partiet ikke visste at han ville slutte i politikken tidligere. Det får man selvsagt til å spørre seg selv om regjeringen stilte til valg på gale premisser. Mye tyder på det, i alle fall overfor de velgerne som er opptatt av helse og ville sørge for at den sittende helsesjefen fikk fortsette noen år til.

I tillegg til helsereformen vil VGs førsteside om Hanssen og healeren Snåsamannen bli stående i folks hukommelse av den avtroppende helseministeren. Etter å ha fått kallenavn som Pølse-Hanssen og Helse- Hanssen hadde uttrykket Snåsa-Hanssen dukket opp hos hans argeste kritikere. Saken var problematisk, og antakelig et resultat av feilslått mediestrategi. Jeg husker da jeg så saken tenkte at det minnet litt om et politisk selvmord. Det hadde nok neppe gjort alt for mye dersom han var kulturminister, eller hadde sittet i hvilket som helst annet statsrådssete, men som den øverste sjefen for alle som driver med medisinsk forskning her i landet kunne det oppfattes som han undergrav prinsippene om fornuftig vitenskap vi bruker millioner og milliarder av kroner på årlig.

Som helsejournalist fikk jeg en telefon da boken om Snåsamannen kom ut. Forlaget lurte på om jeg ville dekke lanseringen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble oppringt og henviste rett videre til Rampelys-seksjonen. Der mener jeg fremdeles historier om uforklarlige mirakler og spennende historier om det mystiske hører hjemme. Som ansvarlig helsejournalist eller ansvarlig helsepolitiker bør man være forsiktig med å fremme udokumentert behandling i noen form. Selv om Hanssen kanskje skal belønnes for å ha svart ærlig og bekreftende da journalister spurte om hans forhold til healeren, kunne oppslaget lett oppfattes som en politiker som prøvde å sko seg på noe som var i vinden for å skaffe popularitetspoeng. Jeg vet også at det var mange som ristet på hodet rundt om på sykehus og helseinstitusjoner da VG kom ut den morgenen.

Likevel har ikke Hanssen gjort for mange blemmer som helseminister. Han har reist mye, sett mye og blitt sett mye rundt om i Helse-Norge. Han er også en karismatisk person som har skapt tro på sin egen helsereform. Han har vært kontroversiell, ved å foreslå gratis heroin til tunge rusmisbrukere, et forslag han virker å ha stor tro på selv. HPV-vaksinen er innført og gis i disse dager som et tilbud til skolejenter. Ettertiden vil antakelig vise at det var fornuftig.

Svineinfluensa og tallgymnastikk

Det virker som om frykten for svineinfluensa har lagt seg noe. Til tross for at Folkehelseinstituttet (FHI) fremholder at også nordmenn vil dø, så har man funnet ut at det man snakket om i verste fall ville kunne koste 13.000 norske menneskeliv ikke nødvendigvis er stort verre enn den vanlige vinterinfluensaen. Det første norske mistenkte tilfellet viste seg også å være en annen influensatype.



Likevel er det ikke nødvendigvis galt å rope varsko når man oppdager noe slikt. Jeg tror forskere og leger verden over med god grunn er bekymret for denne typen potensielle pandemier. Spanskesyken var i sin tid et godt eksempel på at problemstillingen er reell, og det man fryktet og frykter at fugleinfluensaen skal utvikle seg til er det også god grunn til å holde under oppsyn. Dersom et influensavirus som smitter uhorvelig enkelt via dråpesmitte plutselig begynner å drepe ellers friske mennesker er det selvsagt skremmende.



Og nettopp derfor er svineinfluensaen en nyttig øvelse for å sjekke at beredskapen fungerer. Om ikke annet har den minnet norske myndigheter på å kjøpe inn et nytt parti Tamiflu til neste år, når dagens lager går ut på dato. Jeg tror ingen tør å reagere negativt på det da, og vil si at norske helsekroner blir kastet ut av vinduet og ned i gapet på glupske legemiddelprodusenter. Tvert i mot hadde vi lovprist milliardkonsernene dersom de laget middelet som reddet oss fra en alvorlig pandemi. Og nå skal jeg ikke hevde svineinfluensaen kan avskrives helt riktig ennå. Men etter min nåværende arbeidsgiver å dømme, VG Nett, er den eneste svineinfluensasaken så langt i dag skrevet om Kina. Snart et døgn har gått siden FHI fremholdt at nordmenn vil dø, men at den ikke nødvendigvis er verre enn vanlig influensa.



Det er med andre ord tydelig at tempen på svineinfluensaen i mediene har sunket betraktelig. Selv om jeg arbeider med helse som spesialfelt har jeg jobbet fantastisk lite med dette, blant annet grunnet ferie, som jeg også har i skrivende stund. Jeg har derimot snakket en god del med mine kolleger som har dekket temaet. Og noe av det første jeg har minnet om er at man må huske på at det at en sykdom tar liv og er dødelig, kan bety så mangt. Når man begynner å se på tall er det himla mye som tar liv, eller i det minste får skylden for å ta liv. Da gjelder det å forsøke å holde tunga rett i munnen.



Akkurat hva som får skylden for hva når det gjelder dødsfall er forsåvidt en svært spennende debatt i seg selv, men det innlegget får spares til en annen gang. Som mange andre bloggere har påpekt er det spennende å sammenligne vanlig influensa og den nye svineinfluensaen. Vanligvis får vi en topp hver vinter, og i Norge mister mellom 1000 og 1300 mennesker livet årlig av influensa, om jeg husker tallene rett. Jeg mener det samme tallet i USA er ca 35.000. Med andre ord tar "vanlig" influensa (virustypen der varierer også) ganske mange liv hvert eneste år. Det kan være greit å minne om. De som dør er som regel de som allerede er i såkalte risikogrupper. Med andre ord de som er så svekket at de ikke overlever en runde med influensavirus, som slår oss andre ut i noen dager på sofaen.



Statistikk og er spennende på mange måter. For å trekke frem et ikke helt relatert eksempel så døde 123 nordmenn som direkte resultat av medisinene de gikk på i fjor. Mange av disse var sikkert også svært syke på forhånd. Likevel mener Relis at bare noen svært få prosenter av bivirkninger meldes inn. Dermed vet vi ikke hvor mange som dør av de legemidlene de får. Vi har ikke gode nok tall - en setning jeg synes jeg hører alt for ofte når jeg ringer og spør som journalist.



Av og til har jeg opplevd at folk i helsedebatten blir forbannet på at man omtaler pasienter som tall. Man sier at de slett ikke er tall i et register; de er Kari ditt og Ola datt, mennesker med individuelle behov og krav på en verdig behandling. Dette er selvsagt rett, men dersom man slutter å tenke tall, taper man. Dette gjelder i høyeste grad også svineinfluensaen. For dette dreier seg i all hovedsak om tall. Jeg synes det var OK å ta worst case scenario-varianten slik helsemyndighetene gjorde og gå rett ut med at 13.000 nordmenn kan dø. Dette fordi man trenger å forstå hvordan dette skal takles dersom det verste skjer, og folk fortjener innsyn i hvordan myndighetene tenker. Det blir selvsagt også et godt, tabloid oppslag for oss i mediene.



All helsepolitikk kommer innom tall. Det er avveininger som av noen kan sees som kyniske, men man må se på hva kan skje, hvem kan rammes, og hva har vi av midler. Alt er avveininger, og derfor er helsepolitikk så spennende. For tillater man det ene får det ofte en negativ konsekvens et annet sted. Som mange leger sier om medisiner: det er ingen virkning uten bivirkning. De siste to årene er seks unge, friske norske jenter døde som følge av blodpropp de fikk fordi de begynte på p-piller. Dette er en avveining norske myndigheter gjør, med ett øye på aborttallene og et annet på bivirkningsmeldingene. Det er en såkalt nytte-ratio-effekt. Man tolererer dødsfall, fordi de er svært sjeldne og fordi legemiddelet forhindrer uønsket graviditet, og dermed fører til færre aborter. Samtidig er det et populært legemiddel mange unge jenter ønsker seg, og nå har man sørget for strengere advarsler på pakkene og vil minne leger på de få som dør hvert år, slik at de får luket ut risikopasienter.

Når det gjelder svineinfluensaen tror jeg ikke per dags dato det blir noen katastrofe, og kanskje satt det også litt i bakhodet til enkelte politikere at det er valg til høsten og at dette var en fantastisk mulighet til å vise handlekraft. På den annen side tror jeg ikke Iversen og FHI lyver heller: Folk vil bli syke her og folk vil dø. Men ikke som fluer. Derfor har jeg vært mest fornøyd de gangene VG Nett publiserte oppslag som balanserte frykten for epidemien, selv om jeg også mener det var rett å smelle til, når ingen kjenner omfanget.