Ansvaret for at europeiske småbarn igjen dør av meslinger ligger først og fremst på en korrupt britisk forsker. Men hvorfor gjennomskuet ikke oss i media den store vaksinebløffen tidligere?
Saken helt kort:
Lege Andrew Wakefield mente den vanlige MMR-vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder var linket til autisme. Han fikk forskningen publisert i et stort tidsskrift i 1998, og det manglet ikke på medieoppmerksomhet. I ettertid har alt blitt tilbakevist gang på gang. Wakefield var en juksemaker som i dag til slutt mistet retten til å praktisere som lege.
Det har samtidig blitt kjent at meslinger, som var nesten utryddet på slutten av 90-tallet, nå tar barneliv igjen i Vest-Europa. Ikke overraskende er det sett i sammenheng med at færre vaksinerer seg. Wakefields studie, og oppmerksomheten den fikk, har fått skylda.
Et kjapt søk i databasen A-tekst viser hva som ble skrevet i norske aviser mellom 1997 og 2001, og sakene bærer stort sett preg av å vinkling på teorien til Wakefield, balansert nederst med at norske helsemyndigheter/andre fagfolk avviser.
Jeg håper virkelig ikke studien til Wakefield hadde fått samme gjennomslag i store medier i dag, og at man heller hadde gått forskningen nøyere etter i sømmene. Da tror jeg man raskt ville avslørt den, og stille seg spørsmål om hvem Wakefield er og hva han hadde å tjene på det.
For det første var det en alvorlig glipp at den slapp gjennom i The Lancet, og er en stygg ripe i lakken for tidsskriftet som også feilaktig slapp gjennom materialet til Jon Sudbø. (For dere som har glemt den saken, les mer her)
Fordelen ved å skrive om forskning i et nettmedium, slik jeg ofte gjør, er at man kan lenke til originalen der den er publisert. Da har plutselig leserne mulighet til å etterprøve journalistens tolkning, og eventuelt komme med innspill. Det er selvsagt noe som ikke var like aktuelt i 1997 da VG skrev sin første sak om emnet med tittelen "FORSKERE: TRIPPELVAKSINEN FARLIG FOR BARN".
Da hadde noen lekket innholdet til mediene, muligens Wakefield selv, siden han er indirekte sitert i saken året før forskningen forelå.
"Både foreldregrupper og enkelte leger har med jevne mellomrom hevdet av vaksinen kan påføre barna alvorlige bivirkninger, men de er hittil blitt avvist", skriver moderpublikasjonen.
Da forskningen først kom i 1998 viste det seg at Wakefield hadde sett på 12 småbarn. Ikke et veldig imponerende antall for å slå fast noe som helst. Samtidig hadde vaksinen vært gitt til millioner over flere tiår. Ikke akkurat en medisin man manglet erfaring med.
Under ligger, som jeg tror er representativt for flere av Wakefields tilhengere, ideen om konspirasjon – det er noe "de" ikke forteller dere, fordi "de" vil tjene penger. Den er lett å like for oss i tabloide medier, og særlig når legemiddelindustri også nevnes i samme åndedrag, en industri mange elsker å hate:
"I Norge er den ansvarlige instans, Folkehelsa, av samme mening som legemiddelindustrien - de sier at risikoen er null komma null." Skriver Aftenposten om et Rikets Tilstand-program på TV2 som skulle omhandle dette.
Jeg fant aldri programmet på nett, men fant Dagbladets sak om det: Vaksinesjokk: Tror barnevaksine fører til autisme.
"Dokumentaren viser en statistisk sammenheng mellom innførsel av MMR-vaksinen og en økning i antallet barn diagnostisert med autisme. Tall fra California og Nord-London viser opptil en sjudobling."
Nuvel. Det har ikke manglet forskning på MMR-vaksinen, og det meste langt mer grundig enn Wakefields. For ordens skyld viser den over hodet ikke det samme. Det ufattelige er at enkelte fortsatt tror på han, særlig etter at det kom frem at mannen var betalt til dels store summer av en gruppe som ønsket å sakssøke vaksineprodusenten, at han manipulerte informasjon og i tillegg var gjennomført uetisk i sin forskning. Han samlet blant annet blodprøver i sønnens barnebursdag. Fortsatt overbevist om at dette er en seriøst forsker?
Han står på sitt, og mener at General Medical Council beskytter regjeringen. Den skjulte konspirasjonen bak det hele.
Fenomenet med å tjene penger på konspirasjon er ikke nytt – og det er faktisk mye penger å tjene på å hevde at andre lurer deg. Det gjøres gjerne ved den slu metoden at man hevder at du allerede er lurt for penger (les: legemiddelindustrien eller andre), mens de som skal redde deg ut av uføret i virkeligheten er de som lurer deg. Enten det er ved dyrekjøpte bøker, patenter på egne alternative medisiner, egne kosttilskudd du selger, foredrag og så videre.
Ellers kan du ganske enkelt bare ta betalt for å manipulere frem de forskningsresultatene du selv vil.
Og i etterpåklokskapens alt for klare lys burde et samlet mediekorps i større grad drevet litt egen journalistikk på dette, mer enn den lille disclaimeren nederst i sakene som sa at dette over hodet ikke var bevist. Alle svarene lå her i Norge, eller andre land som hadde brukt denne vaksinen i årevis: Wakfields forskning måtte være ren bløff, og bare fordi han var lege, eller nyheten saftig, rettferdiggjorde ikke det store oppslag. Aftenpostens Anne Hafstad hadde en god, balanserende artikkel i 2001, med anslaget om hvor mange norske barn som døde årlig uten vaksinen (svaret er ti). Like fullt med var det den etter hvert fraværende organisasjonen Vaksineopplyste foreldre, som en av kildene. (Hva skjedde med dem egentlig??)
Nå skal det sies at det også var et medium som var en sterk bidragsyter til at saken løste seg. Britiske The Times avslørte flere av forholdene som nå har ført til at Wakefield ikke har rett til å praktisere som lege i Storbritannia. Men hele saken er en viktig vekker til både de som har et ønske om å bedrive gravende journalistikk, til personer som kanskje har fått sitt syn fordreid av uriktig informasjon og til alle som jobber med forskningsformidling:
En mager forskningsrapport er aldri nok til å slå fast noe med sikkerhet, og det finnes mange luringer der ute – også i legefrakk.
mandag 24. mai 2010
mandag 29. mars 2010
Hjernevsak
Jeg klarer ikke holde meg unna: Hjernevask-debatten dreier seg om hovedsaklig journalistikk og om forskning, og som helsejournalist har jeg befatning med begge deler. Nå skal det sies, jeg trodde aldri jeg skulle gidde å blogge om programmet. For etter mye oppstyr var det med en slags skrekkblandet fryd jeg så det første programmet på nett i reprise - og ble skuffet. Jeg har derfor ikke sett noen av de andre episodene, men likevel klarer jeg ikke la være å følge med på debatten, lese om hver eneste detalj om den, alle leserinnleggene, ordvekslingen mellom Jørgen Lorentzen og Harald Eia i media, og jeg har sågar overvært en debatt mellom de to kamphanene live.
Jeg ble ikke skuffet fordi jeg hadde store forventninger til programmet, men fordi jeg hadde ventet å bli provosert på en eller annen måte. Det eneste jeg satt igjen med etterpå var en svært likegyldig tanke om at «dersom dette er en programserie som bruker dårlig journalistikk for å trekke frem dårlig forskning, så er jeg rett og slett ikke interessert». Jeg tenkte dårlig journalistikk fordi Eia ga uttrykk for en pinlig klar agenda. Både journalistikken og forskningen har det til felles at resultatet sjeldent blir bra dersom man i sin streben etter å sammenligne to eller flere sider av en sak allerede på forhånd har konkludert så sinnssykt soleklart, og blankt avfeier det som ikke måtte stemme eller passe inn i hypotesen. Det er åpenbart at det kan ha noe å si for resultatet, og langt mer for journalistikken som ikke har noen vitenskapelig metode å holde seg til. Jeg mener god journalistikk til syvende og sist bør la leseren/seeren (les: DEG) ha fått et godt nok utgangspunkt til å gjøre seg opp en egen, kvalifisert mening. Det er selvsagt lett å si, ikke alltid så lett å gjøre.
Likevel har jeg etter som debatten har rast endt opp med å se Eia i et litt bedre lys, kanskje til og med også Lorentzen. Det første fordi Eia var opptatt av å skape debatt, og det har han til de grader klart. Til og med lenge før det gikk på lufta ble det skrevet om det, og det ble ikke mindre etterpå. Hjernevask er en snakkis. Navnet er forresten pussig, apropos dette med agenda, i og med at ordet naturlig nok i dagligtale brukes for å bevisst manipulere eller indoktrinere. Men det er debatten jeg synes er spennende – og antakelig langt mer underholdende enn det de andre episodene jeg ikke har sett. Jeg synes også den er viktig. Alt for ofte har jeg opplevd feige forskere. Enkelte (men absolutt ikke alle) er redde for å si noe som kan oppfattes som feil, noe de kanskje ikke har hundre prosent dekning for i grundige, vitenskapelige studier. Med all sin kunnskap tør de ikke trekke en liten resonnerende strek uten at de har 15 kolleger i ryggen som kan sette navnet sitt på intervjuet som vitenskaplige medforfattere. Til syvende og sist er problemet at de ikke skjønner at det er en viss forskjell mellom det å intervjues i VG Nett og det å publisere en studie i British Medical Journal. Slik sett har Eia lokket frem alle mulige rare professorer og akademikere ut fra støvete universitetskontorer og ut i massemedia, og alle er stort sett helt uenige med hverandre. Det er fantastisk herlig å lese og jeg håper de fortsetter å slå hverandre i hodet med teoriene sine på tvers av fag i mange uker fremover. Ikke bare fordi det er morsomt, men fordi det er temmelig lærerikt.
Jeg må innrømme at jeg aldri har intervjuet en kjønnsforsker, ei heller visste jeg hva de drev med eller hvem Jørgen Lorentzen er. Jeg er fortsatt litt usikker på hva de driver med, men jeg har dannet meg et bilde av at forskning innenfor dette feltet kanskje fungerer litt annerledes enn det jeg er vant til som helsejournalist, som den gamle gode, klassiske vinneren dobbel blindtest. Jeg må innrømme at jeg ikke sitter med et inntrykk av at enkelte kjønnsforskere ofte bedriver en vitenskap jeg er usikker på om man skal kalle forskning, og dersom dette inntrykket er riktig så gjør Eia en sabla viktig jobb. Jeg liker forskning med hångripelige metoder. Der man kanskje har sett på 1000 tvillinger adskilt fra fødselen, og så ser på hvordan arv og miljø spiller inn på dem. Nå har jeg ett stort problem: jeg har ikke rukket å lese Lorentzens forskning, mye fordi tidsskriftet Men and Masculinities Online ikke lar meg lese den gratis. Men ut i fra hvordan jeg leser postdoktor Kari Jegerstedts forsvar av nevntes forskning i gårsdagens Dagbladet (som forøvrig er tilsvar til professor Christian Gundersen) er jeg kritisk: «Han analyserer representasjoner av mannlig seksualitet i alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster».
Jeg beklager, men slike svulstige betegnelser får humbug-alarmen min til å rykke, kanskje også litt fordi jeg ikke forstår det. Det virker ekstremt luftig i alle fall. « I alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster» høres himla mye ut for en forskningsrapport på noen sider (jeg bet meg særlig merke ved «i alt fra» - det kan vel ikke bli mer uspesefikt enn det), og mytologi? Representasjoner av mannlig seksualitet? Det er mulig jeg er dum og simpel, men jeg vil ha data. Hvem har han snakket med, hvem har de han siterer snakket med, hvilke undersøkelser støtter de seg til, hvordan ble de foretatt og av hvem, hva er utgangspunktet, hva er hypotesen, hva er metoden? Om dette er historiske betraktninger, vil jeg vite hvor han kommer fra. Er dette forskning eller er det en skolestil? Jeg vil vite om det jeg leser er noe som er kvalitetstestet, eller om det er noe som en har sittet og pønsket ut alene på sitt kontor. Om det er forfatterens egen filosofi, som ikke nødvendigvis er uinteressant, eller noe annet? Kanskje finnes alt dette jeg etterlyser, men jeg hører ikke Lorentzen søke støtte i sine data når han blir kritisert, og det er jo i så fall en generaltabbe, dersom han mener de er riktige.
Han har i stedet klaget Eia inn til PFU, der han ikke egentlig har en veldig dårlig sak - selv om Lorentzen klager over at han ikke fikk snakke om egen forskning i programmet, som han ble lovet. Det virker ikke særlig troverdig, og er noe han i så fall burde begynt med for flere uker siden. Han har fått spaltemeter etter spaltemeter, og jeg hører han fremdeles ikke snakke om egen forskning - slik at den for meg har fått et slags mytepreg – en hellig gral som ikke egentlig finnes. Nå er jeg slem, for den finnes åpenbart. Men selv ikke da jeg så de to diskutere «live» virket han særlig villig til å diskutere egen forskning. Da var det ingen som klippet han, jeg satt der noen få meter unna. Han har heller snakket om motstanderes livskrise, som var et tragisk motangrep.
Men tilbake til Eia, som i samme debatt innrømmet noe han angret på, som kanskje var ment som et slags slag under beltestedet mot Lorentzen, men ble hengende mest ved han selv. Han sa noe slikt som at han kanskje ikke burde latt en slik marginal forsker som Lorentzen slippe til mot sine internasjonale motstandere, siden han bare hadde en håndfull vitenskaplige artikler mot deres hav av forskning. Det er vel strengt tatt en ganske alvorlig erkjennelse at du bevisst har valgt dårlige kilder fra den siden som er uenige med det du i talestemmen i innledningen av programmet så tydelig gir til kjenne at du selv støtter. En aktør i leserbrevspaltene (jeg husker ikke hvem i farten) mente da også at han hadde valgt forskere som var lette å sable ned - de som var vant med velvillige journalister som ikke stilte kritiske spørsmål, og hadde lite eget materiale å støtte seg til. Dessuten kan man spørre om Eia har latt seg selv bli litt for tydelig aktør, når han selv i leserinnlegg argumenterer for betydningen av biologi på en måte som får han til å minne om en vitenskapsmann, slik han gjør i Morgenbladet (jada, jeg vet han har studert sosiologi). Han er vel strengt tatt journalisten oppe i dette, og hvor mange vitenskapelige artikler har han publisert om arv og miljø? Selv om han har tatt alt for stor plass i debatten han selv vil skape (han er faktisk den minst interessante å høre mene noe om alt dette) har det heldigvis ikke hindret forskerne i å slå løs på hverandre, etter at det gikk alt for mye tid på den kjedelige kampen Eia vs forskerne, selv om den med Lorenzen har hatt litt sting.
Jeg tror han slipper unna PFU, men ikke uten noe kritikk. Begge parter vil kunne ta det til sin egen inntekt, og gjør det sikkert også. Det kommer mye bra ut av dette, og jeg tror det er bra at man ryster litt i grunnvollene for enkelte akademiske retninger som kanskje har fått lov til å bli litt for diffuse. Lorentzen er et offer, men om han var et nødvendig offer på samfunnsdebattens alter får PFU avgjøre. Jeg skal være forsiktig med å mene hva Eia burde gjort annerledes etter bare å ha sett ett program, men jeg har skjønt Lorentzen går igjen, og det burde neppe være nødvendig, særlig dersom Eia ikke egentlig mener han egentlig er relevant. Han kunne gjort research nok på forhånd til å finne ut hvor mye forskning han hadde publisert på nett. Den han driter ut er også til en viss glad oss – media – som da tilsynelatende har brukt en svak kilde i årevis (jeg har hørt han har vært mye brukt). Og Lorentzen burde nok med det samme skjønt når han var lurt i en liten felle, og løst det langt bedre. For det første slo han fast ting han ikke burde, og når han ble tatt med buksene nede burde han heller blitt stående der med hele sin manndom synlig, og ikke gjøre fomlete forsøk på å kneppe igjen, når buksa allerede var stjålet og kastet over gjerdet. Sånn bare for å bruke litt et bilde som omhandler det mannlige kjønnsorgan som jeg har skjønt han har forsket på.
Og når det gjelder det virkelige spørsmålet som stilles, er det biologi eller arv og miljø som gjør oss til de vi er så tør jeg, med fare for å selv påta meg vitenskapsmann-hatten, påstå at svaret er enkelt. Det er selvsagt begge deler - begge deler er svært viktige faktorer for hvordan vi blir, og hva vi velger. Alle som fullstendig utelukker det ene virker på meg temmelig merkelige. Var det egentlig noen som lurte på dette?
Jeg ble ikke skuffet fordi jeg hadde store forventninger til programmet, men fordi jeg hadde ventet å bli provosert på en eller annen måte. Det eneste jeg satt igjen med etterpå var en svært likegyldig tanke om at «dersom dette er en programserie som bruker dårlig journalistikk for å trekke frem dårlig forskning, så er jeg rett og slett ikke interessert». Jeg tenkte dårlig journalistikk fordi Eia ga uttrykk for en pinlig klar agenda. Både journalistikken og forskningen har det til felles at resultatet sjeldent blir bra dersom man i sin streben etter å sammenligne to eller flere sider av en sak allerede på forhånd har konkludert så sinnssykt soleklart, og blankt avfeier det som ikke måtte stemme eller passe inn i hypotesen. Det er åpenbart at det kan ha noe å si for resultatet, og langt mer for journalistikken som ikke har noen vitenskapelig metode å holde seg til. Jeg mener god journalistikk til syvende og sist bør la leseren/seeren (les: DEG) ha fått et godt nok utgangspunkt til å gjøre seg opp en egen, kvalifisert mening. Det er selvsagt lett å si, ikke alltid så lett å gjøre.
Likevel har jeg etter som debatten har rast endt opp med å se Eia i et litt bedre lys, kanskje til og med også Lorentzen. Det første fordi Eia var opptatt av å skape debatt, og det har han til de grader klart. Til og med lenge før det gikk på lufta ble det skrevet om det, og det ble ikke mindre etterpå. Hjernevask er en snakkis. Navnet er forresten pussig, apropos dette med agenda, i og med at ordet naturlig nok i dagligtale brukes for å bevisst manipulere eller indoktrinere. Men det er debatten jeg synes er spennende – og antakelig langt mer underholdende enn det de andre episodene jeg ikke har sett. Jeg synes også den er viktig. Alt for ofte har jeg opplevd feige forskere. Enkelte (men absolutt ikke alle) er redde for å si noe som kan oppfattes som feil, noe de kanskje ikke har hundre prosent dekning for i grundige, vitenskapelige studier. Med all sin kunnskap tør de ikke trekke en liten resonnerende strek uten at de har 15 kolleger i ryggen som kan sette navnet sitt på intervjuet som vitenskaplige medforfattere. Til syvende og sist er problemet at de ikke skjønner at det er en viss forskjell mellom det å intervjues i VG Nett og det å publisere en studie i British Medical Journal. Slik sett har Eia lokket frem alle mulige rare professorer og akademikere ut fra støvete universitetskontorer og ut i massemedia, og alle er stort sett helt uenige med hverandre. Det er fantastisk herlig å lese og jeg håper de fortsetter å slå hverandre i hodet med teoriene sine på tvers av fag i mange uker fremover. Ikke bare fordi det er morsomt, men fordi det er temmelig lærerikt.
Jeg må innrømme at jeg aldri har intervjuet en kjønnsforsker, ei heller visste jeg hva de drev med eller hvem Jørgen Lorentzen er. Jeg er fortsatt litt usikker på hva de driver med, men jeg har dannet meg et bilde av at forskning innenfor dette feltet kanskje fungerer litt annerledes enn det jeg er vant til som helsejournalist, som den gamle gode, klassiske vinneren dobbel blindtest. Jeg må innrømme at jeg ikke sitter med et inntrykk av at enkelte kjønnsforskere ofte bedriver en vitenskap jeg er usikker på om man skal kalle forskning, og dersom dette inntrykket er riktig så gjør Eia en sabla viktig jobb. Jeg liker forskning med hångripelige metoder. Der man kanskje har sett på 1000 tvillinger adskilt fra fødselen, og så ser på hvordan arv og miljø spiller inn på dem. Nå har jeg ett stort problem: jeg har ikke rukket å lese Lorentzens forskning, mye fordi tidsskriftet Men and Masculinities Online ikke lar meg lese den gratis. Men ut i fra hvordan jeg leser postdoktor Kari Jegerstedts forsvar av nevntes forskning i gårsdagens Dagbladet (som forøvrig er tilsvar til professor Christian Gundersen) er jeg kritisk: «Han analyserer representasjoner av mannlig seksualitet i alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster».
Jeg beklager, men slike svulstige betegnelser får humbug-alarmen min til å rykke, kanskje også litt fordi jeg ikke forstår det. Det virker ekstremt luftig i alle fall. « I alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster» høres himla mye ut for en forskningsrapport på noen sider (jeg bet meg særlig merke ved «i alt fra» - det kan vel ikke bli mer uspesefikt enn det), og mytologi? Representasjoner av mannlig seksualitet? Det er mulig jeg er dum og simpel, men jeg vil ha data. Hvem har han snakket med, hvem har de han siterer snakket med, hvilke undersøkelser støtter de seg til, hvordan ble de foretatt og av hvem, hva er utgangspunktet, hva er hypotesen, hva er metoden? Om dette er historiske betraktninger, vil jeg vite hvor han kommer fra. Er dette forskning eller er det en skolestil? Jeg vil vite om det jeg leser er noe som er kvalitetstestet, eller om det er noe som en har sittet og pønsket ut alene på sitt kontor. Om det er forfatterens egen filosofi, som ikke nødvendigvis er uinteressant, eller noe annet? Kanskje finnes alt dette jeg etterlyser, men jeg hører ikke Lorentzen søke støtte i sine data når han blir kritisert, og det er jo i så fall en generaltabbe, dersom han mener de er riktige.
Han har i stedet klaget Eia inn til PFU, der han ikke egentlig har en veldig dårlig sak - selv om Lorentzen klager over at han ikke fikk snakke om egen forskning i programmet, som han ble lovet. Det virker ikke særlig troverdig, og er noe han i så fall burde begynt med for flere uker siden. Han har fått spaltemeter etter spaltemeter, og jeg hører han fremdeles ikke snakke om egen forskning - slik at den for meg har fått et slags mytepreg – en hellig gral som ikke egentlig finnes. Nå er jeg slem, for den finnes åpenbart. Men selv ikke da jeg så de to diskutere «live» virket han særlig villig til å diskutere egen forskning. Da var det ingen som klippet han, jeg satt der noen få meter unna. Han har heller snakket om motstanderes livskrise, som var et tragisk motangrep.
Men tilbake til Eia, som i samme debatt innrømmet noe han angret på, som kanskje var ment som et slags slag under beltestedet mot Lorentzen, men ble hengende mest ved han selv. Han sa noe slikt som at han kanskje ikke burde latt en slik marginal forsker som Lorentzen slippe til mot sine internasjonale motstandere, siden han bare hadde en håndfull vitenskaplige artikler mot deres hav av forskning. Det er vel strengt tatt en ganske alvorlig erkjennelse at du bevisst har valgt dårlige kilder fra den siden som er uenige med det du i talestemmen i innledningen av programmet så tydelig gir til kjenne at du selv støtter. En aktør i leserbrevspaltene (jeg husker ikke hvem i farten) mente da også at han hadde valgt forskere som var lette å sable ned - de som var vant med velvillige journalister som ikke stilte kritiske spørsmål, og hadde lite eget materiale å støtte seg til. Dessuten kan man spørre om Eia har latt seg selv bli litt for tydelig aktør, når han selv i leserinnlegg argumenterer for betydningen av biologi på en måte som får han til å minne om en vitenskapsmann, slik han gjør i Morgenbladet (jada, jeg vet han har studert sosiologi). Han er vel strengt tatt journalisten oppe i dette, og hvor mange vitenskapelige artikler har han publisert om arv og miljø? Selv om han har tatt alt for stor plass i debatten han selv vil skape (han er faktisk den minst interessante å høre mene noe om alt dette) har det heldigvis ikke hindret forskerne i å slå løs på hverandre, etter at det gikk alt for mye tid på den kjedelige kampen Eia vs forskerne, selv om den med Lorenzen har hatt litt sting.
Jeg tror han slipper unna PFU, men ikke uten noe kritikk. Begge parter vil kunne ta det til sin egen inntekt, og gjør det sikkert også. Det kommer mye bra ut av dette, og jeg tror det er bra at man ryster litt i grunnvollene for enkelte akademiske retninger som kanskje har fått lov til å bli litt for diffuse. Lorentzen er et offer, men om han var et nødvendig offer på samfunnsdebattens alter får PFU avgjøre. Jeg skal være forsiktig med å mene hva Eia burde gjort annerledes etter bare å ha sett ett program, men jeg har skjønt Lorentzen går igjen, og det burde neppe være nødvendig, særlig dersom Eia ikke egentlig mener han egentlig er relevant. Han kunne gjort research nok på forhånd til å finne ut hvor mye forskning han hadde publisert på nett. Den han driter ut er også til en viss glad oss – media – som da tilsynelatende har brukt en svak kilde i årevis (jeg har hørt han har vært mye brukt). Og Lorentzen burde nok med det samme skjønt når han var lurt i en liten felle, og løst det langt bedre. For det første slo han fast ting han ikke burde, og når han ble tatt med buksene nede burde han heller blitt stående der med hele sin manndom synlig, og ikke gjøre fomlete forsøk på å kneppe igjen, når buksa allerede var stjålet og kastet over gjerdet. Sånn bare for å bruke litt et bilde som omhandler det mannlige kjønnsorgan som jeg har skjønt han har forsket på.
Og når det gjelder det virkelige spørsmålet som stilles, er det biologi eller arv og miljø som gjør oss til de vi er så tør jeg, med fare for å selv påta meg vitenskapsmann-hatten, påstå at svaret er enkelt. Det er selvsagt begge deler - begge deler er svært viktige faktorer for hvordan vi blir, og hva vi velger. Alle som fullstendig utelukker det ene virker på meg temmelig merkelige. Var det egentlig noen som lurte på dette?
torsdag 8. oktober 2009
Blir husket for helsereformen – og Snåsamannen
Bjarne Håkon Hanssens avgang som helseminister ryster i dag Helse-Norge og reiser også spørsmålet om helseministerjobben er for krevende. Hanssen er vikaren som kom inn da hans forgjenger Sylvia Brustad ble for sliten etter mas om pasienthotell og sykehusøkonomi, og varte et drøyt år i jobben.
At det dermed er Trond Giske som av enkelte blir foreslått som etterfølger er kanskje ikke overraskende - mannen valgforsker Frank Aarebrot mener er ferdig med kulturministerjobben til lunsj. Arvtakeren bør uansett være en med enorm arbeidskapasitet, og kanskje bør man stille seg spørsmålet ved om departementet er for stort og tungt for en statsråd. Jobben kan minne om det amerikanerne kaller en «widowmaker». Det virker rett og slett som jobben som helsesjef ikke er bra for helsa.
Når man skal oppsummere Hanssens drøye helseår er det helt umulig å komme utenom samhandlingsreformen som har som målsetning å ordne bedre samarbeid mellom helseleddene og gjøre det lønnsomt å forebygge sykdommer. Til en så omfattende helsereform å være har den egentlig fått overraskende lite kritikk – den fremste innvendingen fra opposisjonen syntes å være tidspunktet den ble lagt frem for Stortinget på – rett før sommerferien. Da ble den kalt en valgkampreform.
Og akkurat valget er interessant, for det virker usannsynlig at Hanssen eller andre i partiet ikke visste at han ville slutte i politikken tidligere. Det får man selvsagt til å spørre seg selv om regjeringen stilte til valg på gale premisser. Mye tyder på det, i alle fall overfor de velgerne som er opptatt av helse og ville sørge for at den sittende helsesjefen fikk fortsette noen år til.
I tillegg til helsereformen vil VGs førsteside om Hanssen og healeren Snåsamannen bli stående i folks hukommelse av den avtroppende helseministeren. Etter å ha fått kallenavn som Pølse-Hanssen og Helse- Hanssen hadde uttrykket Snåsa-Hanssen dukket opp hos hans argeste kritikere. Saken var problematisk, og antakelig et resultat av feilslått mediestrategi. Jeg husker da jeg så saken tenkte at det minnet litt om et politisk selvmord. Det hadde nok neppe gjort alt for mye dersom han var kulturminister, eller hadde sittet i hvilket som helst annet statsrådssete, men som den øverste sjefen for alle som driver med medisinsk forskning her i landet kunne det oppfattes som han undergrav prinsippene om fornuftig vitenskap vi bruker millioner og milliarder av kroner på årlig.
Som helsejournalist fikk jeg en telefon da boken om Snåsamannen kom ut. Forlaget lurte på om jeg ville dekke lanseringen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble oppringt og henviste rett videre til Rampelys-seksjonen. Der mener jeg fremdeles historier om uforklarlige mirakler og spennende historier om det mystiske hører hjemme. Som ansvarlig helsejournalist eller ansvarlig helsepolitiker bør man være forsiktig med å fremme udokumentert behandling i noen form. Selv om Hanssen kanskje skal belønnes for å ha svart ærlig og bekreftende da journalister spurte om hans forhold til healeren, kunne oppslaget lett oppfattes som en politiker som prøvde å sko seg på noe som var i vinden for å skaffe popularitetspoeng. Jeg vet også at det var mange som ristet på hodet rundt om på sykehus og helseinstitusjoner da VG kom ut den morgenen.
Likevel har ikke Hanssen gjort for mange blemmer som helseminister. Han har reist mye, sett mye og blitt sett mye rundt om i Helse-Norge. Han er også en karismatisk person som har skapt tro på sin egen helsereform. Han har vært kontroversiell, ved å foreslå gratis heroin til tunge rusmisbrukere, et forslag han virker å ha stor tro på selv. HPV-vaksinen er innført og gis i disse dager som et tilbud til skolejenter. Ettertiden vil antakelig vise at det var fornuftig.
mandag 4. mai 2009
Svineinfluensa og tallgymnastikk
Det virker som om frykten for svineinfluensa har lagt seg noe. Til tross for at Folkehelseinstituttet (FHI) fremholder at også nordmenn vil dø, så har man funnet ut at det man snakket om i verste fall ville kunne koste 13.000 norske menneskeliv ikke nødvendigvis er stort verre enn den vanlige vinterinfluensaen. Det første norske mistenkte tilfellet viste seg også å være en annen influensatype.
Likevel er det ikke nødvendigvis galt å rope varsko når man oppdager noe slikt. Jeg tror forskere og leger verden over med god grunn er bekymret for denne typen potensielle pandemier. Spanskesyken var i sin tid et godt eksempel på at problemstillingen er reell, og det man fryktet og frykter at fugleinfluensaen skal utvikle seg til er det også god grunn til å holde under oppsyn. Dersom et influensavirus som smitter uhorvelig enkelt via dråpesmitte plutselig begynner å drepe ellers friske mennesker er det selvsagt skremmende.
Og nettopp derfor er svineinfluensaen en nyttig øvelse for å sjekke at beredskapen fungerer. Om ikke annet har den minnet norske myndigheter på å kjøpe inn et nytt parti Tamiflu til neste år, når dagens lager går ut på dato. Jeg tror ingen tør å reagere negativt på det da, og vil si at norske helsekroner blir kastet ut av vinduet og ned i gapet på glupske legemiddelprodusenter. Tvert i mot hadde vi lovprist milliardkonsernene dersom de laget middelet som reddet oss fra en alvorlig pandemi. Og nå skal jeg ikke hevde svineinfluensaen kan avskrives helt riktig ennå. Men etter min nåværende arbeidsgiver å dømme, VG Nett, er den eneste svineinfluensasaken så langt i dag skrevet om Kina. Snart et døgn har gått siden FHI fremholdt at nordmenn vil dø, men at den ikke nødvendigvis er verre enn vanlig influensa.
Det er med andre ord tydelig at tempen på svineinfluensaen i mediene har sunket betraktelig. Selv om jeg arbeider med helse som spesialfelt har jeg jobbet fantastisk lite med dette, blant annet grunnet ferie, som jeg også har i skrivende stund. Jeg har derimot snakket en god del med mine kolleger som har dekket temaet. Og noe av det første jeg har minnet om er at man må huske på at det at en sykdom tar liv og er dødelig, kan bety så mangt. Når man begynner å se på tall er det himla mye som tar liv, eller i det minste får skylden for å ta liv. Da gjelder det å forsøke å holde tunga rett i munnen.
Akkurat hva som får skylden for hva når det gjelder dødsfall er forsåvidt en svært spennende debatt i seg selv, men det innlegget får spares til en annen gang. Som mange andre bloggere har påpekt er det spennende å sammenligne vanlig influensa og den nye svineinfluensaen. Vanligvis får vi en topp hver vinter, og i Norge mister mellom 1000 og 1300 mennesker livet årlig av influensa, om jeg husker tallene rett. Jeg mener det samme tallet i USA er ca 35.000. Med andre ord tar "vanlig" influensa (virustypen der varierer også) ganske mange liv hvert eneste år. Det kan være greit å minne om. De som dør er som regel de som allerede er i såkalte risikogrupper. Med andre ord de som er så svekket at de ikke overlever en runde med influensavirus, som slår oss andre ut i noen dager på sofaen.
Statistikk og er spennende på mange måter. For å trekke frem et ikke helt relatert eksempel så døde 123 nordmenn som direkte resultat av medisinene de gikk på i fjor. Mange av disse var sikkert også svært syke på forhånd. Likevel mener Relis at bare noen svært få prosenter av bivirkninger meldes inn. Dermed vet vi ikke hvor mange som dør av de legemidlene de får. Vi har ikke gode nok tall - en setning jeg synes jeg hører alt for ofte når jeg ringer og spør som journalist.
Av og til har jeg opplevd at folk i helsedebatten blir forbannet på at man omtaler pasienter som tall. Man sier at de slett ikke er tall i et register; de er Kari ditt og Ola datt, mennesker med individuelle behov og krav på en verdig behandling. Dette er selvsagt rett, men dersom man slutter å tenke tall, taper man. Dette gjelder i høyeste grad også svineinfluensaen. For dette dreier seg i all hovedsak om tall. Jeg synes det var OK å ta worst case scenario-varianten slik helsemyndighetene gjorde og gå rett ut med at 13.000 nordmenn kan dø. Dette fordi man trenger å forstå hvordan dette skal takles dersom det verste skjer, og folk fortjener innsyn i hvordan myndighetene tenker. Det blir selvsagt også et godt, tabloid oppslag for oss i mediene.
All helsepolitikk kommer innom tall. Det er avveininger som av noen kan sees som kyniske, men man må se på hva kan skje, hvem kan rammes, og hva har vi av midler. Alt er avveininger, og derfor er helsepolitikk så spennende. For tillater man det ene får det ofte en negativ konsekvens et annet sted. Som mange leger sier om medisiner: det er ingen virkning uten bivirkning. De siste to årene er seks unge, friske norske jenter døde som følge av blodpropp de fikk fordi de begynte på p-piller. Dette er en avveining norske myndigheter gjør, med ett øye på aborttallene og et annet på bivirkningsmeldingene. Det er en såkalt nytte-ratio-effekt. Man tolererer dødsfall, fordi de er svært sjeldne og fordi legemiddelet forhindrer uønsket graviditet, og dermed fører til færre aborter. Samtidig er det et populært legemiddel mange unge jenter ønsker seg, og nå har man sørget for strengere advarsler på pakkene og vil minne leger på de få som dør hvert år, slik at de får luket ut risikopasienter.
Når det gjelder svineinfluensaen tror jeg ikke per dags dato det blir noen katastrofe, og kanskje satt det også litt i bakhodet til enkelte politikere at det er valg til høsten og at dette var en fantastisk mulighet til å vise handlekraft. På den annen side tror jeg ikke Iversen og FHI lyver heller: Folk vil bli syke her og folk vil dø. Men ikke som fluer. Derfor har jeg vært mest fornøyd de gangene VG Nett publiserte oppslag som balanserte frykten for epidemien, selv om jeg også mener det var rett å smelle til, når ingen kjenner omfanget.
Likevel er det ikke nødvendigvis galt å rope varsko når man oppdager noe slikt. Jeg tror forskere og leger verden over med god grunn er bekymret for denne typen potensielle pandemier. Spanskesyken var i sin tid et godt eksempel på at problemstillingen er reell, og det man fryktet og frykter at fugleinfluensaen skal utvikle seg til er det også god grunn til å holde under oppsyn. Dersom et influensavirus som smitter uhorvelig enkelt via dråpesmitte plutselig begynner å drepe ellers friske mennesker er det selvsagt skremmende.
Og nettopp derfor er svineinfluensaen en nyttig øvelse for å sjekke at beredskapen fungerer. Om ikke annet har den minnet norske myndigheter på å kjøpe inn et nytt parti Tamiflu til neste år, når dagens lager går ut på dato. Jeg tror ingen tør å reagere negativt på det da, og vil si at norske helsekroner blir kastet ut av vinduet og ned i gapet på glupske legemiddelprodusenter. Tvert i mot hadde vi lovprist milliardkonsernene dersom de laget middelet som reddet oss fra en alvorlig pandemi. Og nå skal jeg ikke hevde svineinfluensaen kan avskrives helt riktig ennå. Men etter min nåværende arbeidsgiver å dømme, VG Nett, er den eneste svineinfluensasaken så langt i dag skrevet om Kina. Snart et døgn har gått siden FHI fremholdt at nordmenn vil dø, men at den ikke nødvendigvis er verre enn vanlig influensa.
Det er med andre ord tydelig at tempen på svineinfluensaen i mediene har sunket betraktelig. Selv om jeg arbeider med helse som spesialfelt har jeg jobbet fantastisk lite med dette, blant annet grunnet ferie, som jeg også har i skrivende stund. Jeg har derimot snakket en god del med mine kolleger som har dekket temaet. Og noe av det første jeg har minnet om er at man må huske på at det at en sykdom tar liv og er dødelig, kan bety så mangt. Når man begynner å se på tall er det himla mye som tar liv, eller i det minste får skylden for å ta liv. Da gjelder det å forsøke å holde tunga rett i munnen.
Akkurat hva som får skylden for hva når det gjelder dødsfall er forsåvidt en svært spennende debatt i seg selv, men det innlegget får spares til en annen gang. Som mange andre bloggere har påpekt er det spennende å sammenligne vanlig influensa og den nye svineinfluensaen. Vanligvis får vi en topp hver vinter, og i Norge mister mellom 1000 og 1300 mennesker livet årlig av influensa, om jeg husker tallene rett. Jeg mener det samme tallet i USA er ca 35.000. Med andre ord tar "vanlig" influensa (virustypen der varierer også) ganske mange liv hvert eneste år. Det kan være greit å minne om. De som dør er som regel de som allerede er i såkalte risikogrupper. Med andre ord de som er så svekket at de ikke overlever en runde med influensavirus, som slår oss andre ut i noen dager på sofaen.
Statistikk og er spennende på mange måter. For å trekke frem et ikke helt relatert eksempel så døde 123 nordmenn som direkte resultat av medisinene de gikk på i fjor. Mange av disse var sikkert også svært syke på forhånd. Likevel mener Relis at bare noen svært få prosenter av bivirkninger meldes inn. Dermed vet vi ikke hvor mange som dør av de legemidlene de får. Vi har ikke gode nok tall - en setning jeg synes jeg hører alt for ofte når jeg ringer og spør som journalist.
Av og til har jeg opplevd at folk i helsedebatten blir forbannet på at man omtaler pasienter som tall. Man sier at de slett ikke er tall i et register; de er Kari ditt og Ola datt, mennesker med individuelle behov og krav på en verdig behandling. Dette er selvsagt rett, men dersom man slutter å tenke tall, taper man. Dette gjelder i høyeste grad også svineinfluensaen. For dette dreier seg i all hovedsak om tall. Jeg synes det var OK å ta worst case scenario-varianten slik helsemyndighetene gjorde og gå rett ut med at 13.000 nordmenn kan dø. Dette fordi man trenger å forstå hvordan dette skal takles dersom det verste skjer, og folk fortjener innsyn i hvordan myndighetene tenker. Det blir selvsagt også et godt, tabloid oppslag for oss i mediene.
All helsepolitikk kommer innom tall. Det er avveininger som av noen kan sees som kyniske, men man må se på hva kan skje, hvem kan rammes, og hva har vi av midler. Alt er avveininger, og derfor er helsepolitikk så spennende. For tillater man det ene får det ofte en negativ konsekvens et annet sted. Som mange leger sier om medisiner: det er ingen virkning uten bivirkning. De siste to årene er seks unge, friske norske jenter døde som følge av blodpropp de fikk fordi de begynte på p-piller. Dette er en avveining norske myndigheter gjør, med ett øye på aborttallene og et annet på bivirkningsmeldingene. Det er en såkalt nytte-ratio-effekt. Man tolererer dødsfall, fordi de er svært sjeldne og fordi legemiddelet forhindrer uønsket graviditet, og dermed fører til færre aborter. Samtidig er det et populært legemiddel mange unge jenter ønsker seg, og nå har man sørget for strengere advarsler på pakkene og vil minne leger på de få som dør hvert år, slik at de får luket ut risikopasienter.
Når det gjelder svineinfluensaen tror jeg ikke per dags dato det blir noen katastrofe, og kanskje satt det også litt i bakhodet til enkelte politikere at det er valg til høsten og at dette var en fantastisk mulighet til å vise handlekraft. På den annen side tror jeg ikke Iversen og FHI lyver heller: Folk vil bli syke her og folk vil dø. Men ikke som fluer. Derfor har jeg vært mest fornøyd de gangene VG Nett publiserte oppslag som balanserte frykten for epidemien, selv om jeg også mener det var rett å smelle til, når ingen kjenner omfanget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
