Ansvaret for at europeiske småbarn igjen dør av meslinger ligger først og fremst på en korrupt britisk forsker. Men hvorfor gjennomskuet ikke oss i media den store vaksinebløffen tidligere?
Saken helt kort:
Lege Andrew Wakefield mente den vanlige MMR-vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder var linket til autisme. Han fikk forskningen publisert i et stort tidsskrift i 1998, og det manglet ikke på medieoppmerksomhet. I ettertid har alt blitt tilbakevist gang på gang. Wakefield var en juksemaker som i dag til slutt mistet retten til å praktisere som lege.
Det har samtidig blitt kjent at meslinger, som var nesten utryddet på slutten av 90-tallet, nå tar barneliv igjen i Vest-Europa. Ikke overraskende er det sett i sammenheng med at færre vaksinerer seg. Wakefields studie, og oppmerksomheten den fikk, har fått skylda.
Et kjapt søk i databasen A-tekst viser hva som ble skrevet i norske aviser mellom 1997 og 2001, og sakene bærer stort sett preg av å vinkling på teorien til Wakefield, balansert nederst med at norske helsemyndigheter/andre fagfolk avviser.
Jeg håper virkelig ikke studien til Wakefield hadde fått samme gjennomslag i store medier i dag, og at man heller hadde gått forskningen nøyere etter i sømmene. Da tror jeg man raskt ville avslørt den, og stille seg spørsmål om hvem Wakefield er og hva han hadde å tjene på det.
For det første var det en alvorlig glipp at den slapp gjennom i The Lancet, og er en stygg ripe i lakken for tidsskriftet som også feilaktig slapp gjennom materialet til Jon Sudbø. (For dere som har glemt den saken, les mer her)
Fordelen ved å skrive om forskning i et nettmedium, slik jeg ofte gjør, er at man kan lenke til originalen der den er publisert. Da har plutselig leserne mulighet til å etterprøve journalistens tolkning, og eventuelt komme med innspill. Det er selvsagt noe som ikke var like aktuelt i 1997 da VG skrev sin første sak om emnet med tittelen "FORSKERE: TRIPPELVAKSINEN FARLIG FOR BARN".
Da hadde noen lekket innholdet til mediene, muligens Wakefield selv, siden han er indirekte sitert i saken året før forskningen forelå.
"Både foreldregrupper og enkelte leger har med jevne mellomrom hevdet av vaksinen kan påføre barna alvorlige bivirkninger, men de er hittil blitt avvist", skriver moderpublikasjonen.
Da forskningen først kom i 1998 viste det seg at Wakefield hadde sett på 12 småbarn. Ikke et veldig imponerende antall for å slå fast noe som helst. Samtidig hadde vaksinen vært gitt til millioner over flere tiår. Ikke akkurat en medisin man manglet erfaring med.
Under ligger, som jeg tror er representativt for flere av Wakefields tilhengere, ideen om konspirasjon – det er noe "de" ikke forteller dere, fordi "de" vil tjene penger. Den er lett å like for oss i tabloide medier, og særlig når legemiddelindustri også nevnes i samme åndedrag, en industri mange elsker å hate:
"I Norge er den ansvarlige instans, Folkehelsa, av samme mening som legemiddelindustrien - de sier at risikoen er null komma null." Skriver Aftenposten om et Rikets Tilstand-program på TV2 som skulle omhandle dette.
Jeg fant aldri programmet på nett, men fant Dagbladets sak om det: Vaksinesjokk: Tror barnevaksine fører til autisme.
"Dokumentaren viser en statistisk sammenheng mellom innførsel av MMR-vaksinen og en økning i antallet barn diagnostisert med autisme. Tall fra California og Nord-London viser opptil en sjudobling."
Nuvel. Det har ikke manglet forskning på MMR-vaksinen, og det meste langt mer grundig enn Wakefields. For ordens skyld viser den over hodet ikke det samme. Det ufattelige er at enkelte fortsatt tror på han, særlig etter at det kom frem at mannen var betalt til dels store summer av en gruppe som ønsket å sakssøke vaksineprodusenten, at han manipulerte informasjon og i tillegg var gjennomført uetisk i sin forskning. Han samlet blant annet blodprøver i sønnens barnebursdag. Fortsatt overbevist om at dette er en seriøst forsker?
Han står på sitt, og mener at General Medical Council beskytter regjeringen. Den skjulte konspirasjonen bak det hele.
Fenomenet med å tjene penger på konspirasjon er ikke nytt – og det er faktisk mye penger å tjene på å hevde at andre lurer deg. Det gjøres gjerne ved den slu metoden at man hevder at du allerede er lurt for penger (les: legemiddelindustrien eller andre), mens de som skal redde deg ut av uføret i virkeligheten er de som lurer deg. Enten det er ved dyrekjøpte bøker, patenter på egne alternative medisiner, egne kosttilskudd du selger, foredrag og så videre.
Ellers kan du ganske enkelt bare ta betalt for å manipulere frem de forskningsresultatene du selv vil.
Og i etterpåklokskapens alt for klare lys burde et samlet mediekorps i større grad drevet litt egen journalistikk på dette, mer enn den lille disclaimeren nederst i sakene som sa at dette over hodet ikke var bevist. Alle svarene lå her i Norge, eller andre land som hadde brukt denne vaksinen i årevis: Wakfields forskning måtte være ren bløff, og bare fordi han var lege, eller nyheten saftig, rettferdiggjorde ikke det store oppslag. Aftenpostens Anne Hafstad hadde en god, balanserende artikkel i 2001, med anslaget om hvor mange norske barn som døde årlig uten vaksinen (svaret er ti). Like fullt med var det den etter hvert fraværende organisasjonen Vaksineopplyste foreldre, som en av kildene. (Hva skjedde med dem egentlig??)
Nå skal det sies at det også var et medium som var en sterk bidragsyter til at saken løste seg. Britiske The Times avslørte flere av forholdene som nå har ført til at Wakefield ikke har rett til å praktisere som lege i Storbritannia. Men hele saken er en viktig vekker til både de som har et ønske om å bedrive gravende journalistikk, til personer som kanskje har fått sitt syn fordreid av uriktig informasjon og til alle som jobber med forskningsformidling:
En mager forskningsrapport er aldri nok til å slå fast noe med sikkerhet, og det finnes mange luringer der ute – også i legefrakk.
mandag 24. mai 2010
mandag 29. mars 2010
Hjernevsak
Jeg klarer ikke holde meg unna: Hjernevask-debatten dreier seg om hovedsaklig journalistikk og om forskning, og som helsejournalist har jeg befatning med begge deler. Nå skal det sies, jeg trodde aldri jeg skulle gidde å blogge om programmet. For etter mye oppstyr var det med en slags skrekkblandet fryd jeg så det første programmet på nett i reprise - og ble skuffet. Jeg har derfor ikke sett noen av de andre episodene, men likevel klarer jeg ikke la være å følge med på debatten, lese om hver eneste detalj om den, alle leserinnleggene, ordvekslingen mellom Jørgen Lorentzen og Harald Eia i media, og jeg har sågar overvært en debatt mellom de to kamphanene live.
Jeg ble ikke skuffet fordi jeg hadde store forventninger til programmet, men fordi jeg hadde ventet å bli provosert på en eller annen måte. Det eneste jeg satt igjen med etterpå var en svært likegyldig tanke om at «dersom dette er en programserie som bruker dårlig journalistikk for å trekke frem dårlig forskning, så er jeg rett og slett ikke interessert». Jeg tenkte dårlig journalistikk fordi Eia ga uttrykk for en pinlig klar agenda. Både journalistikken og forskningen har det til felles at resultatet sjeldent blir bra dersom man i sin streben etter å sammenligne to eller flere sider av en sak allerede på forhånd har konkludert så sinnssykt soleklart, og blankt avfeier det som ikke måtte stemme eller passe inn i hypotesen. Det er åpenbart at det kan ha noe å si for resultatet, og langt mer for journalistikken som ikke har noen vitenskapelig metode å holde seg til. Jeg mener god journalistikk til syvende og sist bør la leseren/seeren (les: DEG) ha fått et godt nok utgangspunkt til å gjøre seg opp en egen, kvalifisert mening. Det er selvsagt lett å si, ikke alltid så lett å gjøre.
Likevel har jeg etter som debatten har rast endt opp med å se Eia i et litt bedre lys, kanskje til og med også Lorentzen. Det første fordi Eia var opptatt av å skape debatt, og det har han til de grader klart. Til og med lenge før det gikk på lufta ble det skrevet om det, og det ble ikke mindre etterpå. Hjernevask er en snakkis. Navnet er forresten pussig, apropos dette med agenda, i og med at ordet naturlig nok i dagligtale brukes for å bevisst manipulere eller indoktrinere. Men det er debatten jeg synes er spennende – og antakelig langt mer underholdende enn det de andre episodene jeg ikke har sett. Jeg synes også den er viktig. Alt for ofte har jeg opplevd feige forskere. Enkelte (men absolutt ikke alle) er redde for å si noe som kan oppfattes som feil, noe de kanskje ikke har hundre prosent dekning for i grundige, vitenskapelige studier. Med all sin kunnskap tør de ikke trekke en liten resonnerende strek uten at de har 15 kolleger i ryggen som kan sette navnet sitt på intervjuet som vitenskaplige medforfattere. Til syvende og sist er problemet at de ikke skjønner at det er en viss forskjell mellom det å intervjues i VG Nett og det å publisere en studie i British Medical Journal. Slik sett har Eia lokket frem alle mulige rare professorer og akademikere ut fra støvete universitetskontorer og ut i massemedia, og alle er stort sett helt uenige med hverandre. Det er fantastisk herlig å lese og jeg håper de fortsetter å slå hverandre i hodet med teoriene sine på tvers av fag i mange uker fremover. Ikke bare fordi det er morsomt, men fordi det er temmelig lærerikt.
Jeg må innrømme at jeg aldri har intervjuet en kjønnsforsker, ei heller visste jeg hva de drev med eller hvem Jørgen Lorentzen er. Jeg er fortsatt litt usikker på hva de driver med, men jeg har dannet meg et bilde av at forskning innenfor dette feltet kanskje fungerer litt annerledes enn det jeg er vant til som helsejournalist, som den gamle gode, klassiske vinneren dobbel blindtest. Jeg må innrømme at jeg ikke sitter med et inntrykk av at enkelte kjønnsforskere ofte bedriver en vitenskap jeg er usikker på om man skal kalle forskning, og dersom dette inntrykket er riktig så gjør Eia en sabla viktig jobb. Jeg liker forskning med hångripelige metoder. Der man kanskje har sett på 1000 tvillinger adskilt fra fødselen, og så ser på hvordan arv og miljø spiller inn på dem. Nå har jeg ett stort problem: jeg har ikke rukket å lese Lorentzens forskning, mye fordi tidsskriftet Men and Masculinities Online ikke lar meg lese den gratis. Men ut i fra hvordan jeg leser postdoktor Kari Jegerstedts forsvar av nevntes forskning i gårsdagens Dagbladet (som forøvrig er tilsvar til professor Christian Gundersen) er jeg kritisk: «Han analyserer representasjoner av mannlig seksualitet i alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster».
Jeg beklager, men slike svulstige betegnelser får humbug-alarmen min til å rykke, kanskje også litt fordi jeg ikke forstår det. Det virker ekstremt luftig i alle fall. « I alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster» høres himla mye ut for en forskningsrapport på noen sider (jeg bet meg særlig merke ved «i alt fra» - det kan vel ikke bli mer uspesefikt enn det), og mytologi? Representasjoner av mannlig seksualitet? Det er mulig jeg er dum og simpel, men jeg vil ha data. Hvem har han snakket med, hvem har de han siterer snakket med, hvilke undersøkelser støtter de seg til, hvordan ble de foretatt og av hvem, hva er utgangspunktet, hva er hypotesen, hva er metoden? Om dette er historiske betraktninger, vil jeg vite hvor han kommer fra. Er dette forskning eller er det en skolestil? Jeg vil vite om det jeg leser er noe som er kvalitetstestet, eller om det er noe som en har sittet og pønsket ut alene på sitt kontor. Om det er forfatterens egen filosofi, som ikke nødvendigvis er uinteressant, eller noe annet? Kanskje finnes alt dette jeg etterlyser, men jeg hører ikke Lorentzen søke støtte i sine data når han blir kritisert, og det er jo i så fall en generaltabbe, dersom han mener de er riktige.
Han har i stedet klaget Eia inn til PFU, der han ikke egentlig har en veldig dårlig sak - selv om Lorentzen klager over at han ikke fikk snakke om egen forskning i programmet, som han ble lovet. Det virker ikke særlig troverdig, og er noe han i så fall burde begynt med for flere uker siden. Han har fått spaltemeter etter spaltemeter, og jeg hører han fremdeles ikke snakke om egen forskning - slik at den for meg har fått et slags mytepreg – en hellig gral som ikke egentlig finnes. Nå er jeg slem, for den finnes åpenbart. Men selv ikke da jeg så de to diskutere «live» virket han særlig villig til å diskutere egen forskning. Da var det ingen som klippet han, jeg satt der noen få meter unna. Han har heller snakket om motstanderes livskrise, som var et tragisk motangrep.
Men tilbake til Eia, som i samme debatt innrømmet noe han angret på, som kanskje var ment som et slags slag under beltestedet mot Lorentzen, men ble hengende mest ved han selv. Han sa noe slikt som at han kanskje ikke burde latt en slik marginal forsker som Lorentzen slippe til mot sine internasjonale motstandere, siden han bare hadde en håndfull vitenskaplige artikler mot deres hav av forskning. Det er vel strengt tatt en ganske alvorlig erkjennelse at du bevisst har valgt dårlige kilder fra den siden som er uenige med det du i talestemmen i innledningen av programmet så tydelig gir til kjenne at du selv støtter. En aktør i leserbrevspaltene (jeg husker ikke hvem i farten) mente da også at han hadde valgt forskere som var lette å sable ned - de som var vant med velvillige journalister som ikke stilte kritiske spørsmål, og hadde lite eget materiale å støtte seg til. Dessuten kan man spørre om Eia har latt seg selv bli litt for tydelig aktør, når han selv i leserinnlegg argumenterer for betydningen av biologi på en måte som får han til å minne om en vitenskapsmann, slik han gjør i Morgenbladet (jada, jeg vet han har studert sosiologi). Han er vel strengt tatt journalisten oppe i dette, og hvor mange vitenskapelige artikler har han publisert om arv og miljø? Selv om han har tatt alt for stor plass i debatten han selv vil skape (han er faktisk den minst interessante å høre mene noe om alt dette) har det heldigvis ikke hindret forskerne i å slå løs på hverandre, etter at det gikk alt for mye tid på den kjedelige kampen Eia vs forskerne, selv om den med Lorenzen har hatt litt sting.
Jeg tror han slipper unna PFU, men ikke uten noe kritikk. Begge parter vil kunne ta det til sin egen inntekt, og gjør det sikkert også. Det kommer mye bra ut av dette, og jeg tror det er bra at man ryster litt i grunnvollene for enkelte akademiske retninger som kanskje har fått lov til å bli litt for diffuse. Lorentzen er et offer, men om han var et nødvendig offer på samfunnsdebattens alter får PFU avgjøre. Jeg skal være forsiktig med å mene hva Eia burde gjort annerledes etter bare å ha sett ett program, men jeg har skjønt Lorentzen går igjen, og det burde neppe være nødvendig, særlig dersom Eia ikke egentlig mener han egentlig er relevant. Han kunne gjort research nok på forhånd til å finne ut hvor mye forskning han hadde publisert på nett. Den han driter ut er også til en viss glad oss – media – som da tilsynelatende har brukt en svak kilde i årevis (jeg har hørt han har vært mye brukt). Og Lorentzen burde nok med det samme skjønt når han var lurt i en liten felle, og løst det langt bedre. For det første slo han fast ting han ikke burde, og når han ble tatt med buksene nede burde han heller blitt stående der med hele sin manndom synlig, og ikke gjøre fomlete forsøk på å kneppe igjen, når buksa allerede var stjålet og kastet over gjerdet. Sånn bare for å bruke litt et bilde som omhandler det mannlige kjønnsorgan som jeg har skjønt han har forsket på.
Og når det gjelder det virkelige spørsmålet som stilles, er det biologi eller arv og miljø som gjør oss til de vi er så tør jeg, med fare for å selv påta meg vitenskapsmann-hatten, påstå at svaret er enkelt. Det er selvsagt begge deler - begge deler er svært viktige faktorer for hvordan vi blir, og hva vi velger. Alle som fullstendig utelukker det ene virker på meg temmelig merkelige. Var det egentlig noen som lurte på dette?
Jeg ble ikke skuffet fordi jeg hadde store forventninger til programmet, men fordi jeg hadde ventet å bli provosert på en eller annen måte. Det eneste jeg satt igjen med etterpå var en svært likegyldig tanke om at «dersom dette er en programserie som bruker dårlig journalistikk for å trekke frem dårlig forskning, så er jeg rett og slett ikke interessert». Jeg tenkte dårlig journalistikk fordi Eia ga uttrykk for en pinlig klar agenda. Både journalistikken og forskningen har det til felles at resultatet sjeldent blir bra dersom man i sin streben etter å sammenligne to eller flere sider av en sak allerede på forhånd har konkludert så sinnssykt soleklart, og blankt avfeier det som ikke måtte stemme eller passe inn i hypotesen. Det er åpenbart at det kan ha noe å si for resultatet, og langt mer for journalistikken som ikke har noen vitenskapelig metode å holde seg til. Jeg mener god journalistikk til syvende og sist bør la leseren/seeren (les: DEG) ha fått et godt nok utgangspunkt til å gjøre seg opp en egen, kvalifisert mening. Det er selvsagt lett å si, ikke alltid så lett å gjøre.
Likevel har jeg etter som debatten har rast endt opp med å se Eia i et litt bedre lys, kanskje til og med også Lorentzen. Det første fordi Eia var opptatt av å skape debatt, og det har han til de grader klart. Til og med lenge før det gikk på lufta ble det skrevet om det, og det ble ikke mindre etterpå. Hjernevask er en snakkis. Navnet er forresten pussig, apropos dette med agenda, i og med at ordet naturlig nok i dagligtale brukes for å bevisst manipulere eller indoktrinere. Men det er debatten jeg synes er spennende – og antakelig langt mer underholdende enn det de andre episodene jeg ikke har sett. Jeg synes også den er viktig. Alt for ofte har jeg opplevd feige forskere. Enkelte (men absolutt ikke alle) er redde for å si noe som kan oppfattes som feil, noe de kanskje ikke har hundre prosent dekning for i grundige, vitenskapelige studier. Med all sin kunnskap tør de ikke trekke en liten resonnerende strek uten at de har 15 kolleger i ryggen som kan sette navnet sitt på intervjuet som vitenskaplige medforfattere. Til syvende og sist er problemet at de ikke skjønner at det er en viss forskjell mellom det å intervjues i VG Nett og det å publisere en studie i British Medical Journal. Slik sett har Eia lokket frem alle mulige rare professorer og akademikere ut fra støvete universitetskontorer og ut i massemedia, og alle er stort sett helt uenige med hverandre. Det er fantastisk herlig å lese og jeg håper de fortsetter å slå hverandre i hodet med teoriene sine på tvers av fag i mange uker fremover. Ikke bare fordi det er morsomt, men fordi det er temmelig lærerikt.
Jeg må innrømme at jeg aldri har intervjuet en kjønnsforsker, ei heller visste jeg hva de drev med eller hvem Jørgen Lorentzen er. Jeg er fortsatt litt usikker på hva de driver med, men jeg har dannet meg et bilde av at forskning innenfor dette feltet kanskje fungerer litt annerledes enn det jeg er vant til som helsejournalist, som den gamle gode, klassiske vinneren dobbel blindtest. Jeg må innrømme at jeg ikke sitter med et inntrykk av at enkelte kjønnsforskere ofte bedriver en vitenskap jeg er usikker på om man skal kalle forskning, og dersom dette inntrykket er riktig så gjør Eia en sabla viktig jobb. Jeg liker forskning med hångripelige metoder. Der man kanskje har sett på 1000 tvillinger adskilt fra fødselen, og så ser på hvordan arv og miljø spiller inn på dem. Nå har jeg ett stort problem: jeg har ikke rukket å lese Lorentzens forskning, mye fordi tidsskriftet Men and Masculinities Online ikke lar meg lese den gratis. Men ut i fra hvordan jeg leser postdoktor Kari Jegerstedts forsvar av nevntes forskning i gårsdagens Dagbladet (som forøvrig er tilsvar til professor Christian Gundersen) er jeg kritisk: «Han analyserer representasjoner av mannlig seksualitet i alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster».
Jeg beklager, men slike svulstige betegnelser får humbug-alarmen min til å rykke, kanskje også litt fordi jeg ikke forstår det. Det virker ekstremt luftig i alle fall. « I alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster» høres himla mye ut for en forskningsrapport på noen sider (jeg bet meg særlig merke ved «i alt fra» - det kan vel ikke bli mer uspesefikt enn det), og mytologi? Representasjoner av mannlig seksualitet? Det er mulig jeg er dum og simpel, men jeg vil ha data. Hvem har han snakket med, hvem har de han siterer snakket med, hvilke undersøkelser støtter de seg til, hvordan ble de foretatt og av hvem, hva er utgangspunktet, hva er hypotesen, hva er metoden? Om dette er historiske betraktninger, vil jeg vite hvor han kommer fra. Er dette forskning eller er det en skolestil? Jeg vil vite om det jeg leser er noe som er kvalitetstestet, eller om det er noe som en har sittet og pønsket ut alene på sitt kontor. Om det er forfatterens egen filosofi, som ikke nødvendigvis er uinteressant, eller noe annet? Kanskje finnes alt dette jeg etterlyser, men jeg hører ikke Lorentzen søke støtte i sine data når han blir kritisert, og det er jo i så fall en generaltabbe, dersom han mener de er riktige.
Han har i stedet klaget Eia inn til PFU, der han ikke egentlig har en veldig dårlig sak - selv om Lorentzen klager over at han ikke fikk snakke om egen forskning i programmet, som han ble lovet. Det virker ikke særlig troverdig, og er noe han i så fall burde begynt med for flere uker siden. Han har fått spaltemeter etter spaltemeter, og jeg hører han fremdeles ikke snakke om egen forskning - slik at den for meg har fått et slags mytepreg – en hellig gral som ikke egentlig finnes. Nå er jeg slem, for den finnes åpenbart. Men selv ikke da jeg så de to diskutere «live» virket han særlig villig til å diskutere egen forskning. Da var det ingen som klippet han, jeg satt der noen få meter unna. Han har heller snakket om motstanderes livskrise, som var et tragisk motangrep.
Men tilbake til Eia, som i samme debatt innrømmet noe han angret på, som kanskje var ment som et slags slag under beltestedet mot Lorentzen, men ble hengende mest ved han selv. Han sa noe slikt som at han kanskje ikke burde latt en slik marginal forsker som Lorentzen slippe til mot sine internasjonale motstandere, siden han bare hadde en håndfull vitenskaplige artikler mot deres hav av forskning. Det er vel strengt tatt en ganske alvorlig erkjennelse at du bevisst har valgt dårlige kilder fra den siden som er uenige med det du i talestemmen i innledningen av programmet så tydelig gir til kjenne at du selv støtter. En aktør i leserbrevspaltene (jeg husker ikke hvem i farten) mente da også at han hadde valgt forskere som var lette å sable ned - de som var vant med velvillige journalister som ikke stilte kritiske spørsmål, og hadde lite eget materiale å støtte seg til. Dessuten kan man spørre om Eia har latt seg selv bli litt for tydelig aktør, når han selv i leserinnlegg argumenterer for betydningen av biologi på en måte som får han til å minne om en vitenskapsmann, slik han gjør i Morgenbladet (jada, jeg vet han har studert sosiologi). Han er vel strengt tatt journalisten oppe i dette, og hvor mange vitenskapelige artikler har han publisert om arv og miljø? Selv om han har tatt alt for stor plass i debatten han selv vil skape (han er faktisk den minst interessante å høre mene noe om alt dette) har det heldigvis ikke hindret forskerne i å slå løs på hverandre, etter at det gikk alt for mye tid på den kjedelige kampen Eia vs forskerne, selv om den med Lorenzen har hatt litt sting.
Jeg tror han slipper unna PFU, men ikke uten noe kritikk. Begge parter vil kunne ta det til sin egen inntekt, og gjør det sikkert også. Det kommer mye bra ut av dette, og jeg tror det er bra at man ryster litt i grunnvollene for enkelte akademiske retninger som kanskje har fått lov til å bli litt for diffuse. Lorentzen er et offer, men om han var et nødvendig offer på samfunnsdebattens alter får PFU avgjøre. Jeg skal være forsiktig med å mene hva Eia burde gjort annerledes etter bare å ha sett ett program, men jeg har skjønt Lorentzen går igjen, og det burde neppe være nødvendig, særlig dersom Eia ikke egentlig mener han egentlig er relevant. Han kunne gjort research nok på forhånd til å finne ut hvor mye forskning han hadde publisert på nett. Den han driter ut er også til en viss glad oss – media – som da tilsynelatende har brukt en svak kilde i årevis (jeg har hørt han har vært mye brukt). Og Lorentzen burde nok med det samme skjønt når han var lurt i en liten felle, og løst det langt bedre. For det første slo han fast ting han ikke burde, og når han ble tatt med buksene nede burde han heller blitt stående der med hele sin manndom synlig, og ikke gjøre fomlete forsøk på å kneppe igjen, når buksa allerede var stjålet og kastet over gjerdet. Sånn bare for å bruke litt et bilde som omhandler det mannlige kjønnsorgan som jeg har skjønt han har forsket på.
Og når det gjelder det virkelige spørsmålet som stilles, er det biologi eller arv og miljø som gjør oss til de vi er så tør jeg, med fare for å selv påta meg vitenskapsmann-hatten, påstå at svaret er enkelt. Det er selvsagt begge deler - begge deler er svært viktige faktorer for hvordan vi blir, og hva vi velger. Alle som fullstendig utelukker det ene virker på meg temmelig merkelige. Var det egentlig noen som lurte på dette?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
